En idé tar form

En idé er under utvikling her. En idé som kanskje kan ende opp som et fint stykke prosa; ei lita bok, som, hvis det kommer noe ut av disse tankene, vil dreie seg om dette simple enkeltmennesket, denne skribenten, denne forfatteren, som sliter med et høyst uavklart forhold både til sitt publikum, seg selv, sitt hjemland og sin samtid. Så får utfordringen bli den å skrive om dette. Skildre situasjonen som best man kan. Forklare seg.

Så får jeg si som Dag Solstad: “Hvis idéen er god, blir den sittende. Og hvis du glemmer hva du tenkte på, vel, så var den rett og slett ikke god nok.”

Bare humbug?

Er det ikke finanskrisa, så er det klimakrisa, og de to krisene, lagt under én og samme lupe, utgjør intet mindre enn et monstrum av det mindre medgjørlige slaget. Frykten brer om seg. Redselen griper en. Situasjonen er kritisk, og det på så mange plan. Konkursspøkelset står der og gliser mot oss. Arbeidsplasser står på spill. Og naturen, ja den lider. En tilstand av full panikk er under oppseiling her. Vi føler oss med ett så forferdelig små. –

- —

Bare humbug, ikke sant? Og bare en indikasjon på at jeg endelig har mistet grepet. Ja, saken kan så gjerne være den at folk flest søren ikke kjenner seg igjen i denne situasjonsrapporten; at hele denne regla kommer som et resultat av at jeg nekter å innse at jeg er fryktelig syk, på sjel og til sinns: Et menneske som da faktisk er ute av stand til å forstå at klimakrisa er avlyst, og at verdensøkonomien kommer til å gjenfinne balansen innen relativt kort tid. Altså, at jeg er en krisemaksimerende tulling som lite annet kan enn å skyte seg selv i foten. Folk flest går ikke på limpinnen, men bevarer roen. De ser positivt på framtida: De vet at alt ordner seg til slutt, og det på beste måte. Det er ikke tida for å ta de store beslutningene; man får heller nyte livet som det er. Alt er igrunnen som før: Det gjelder bare å bevare sitt gode humør, ikke tenke for mye på de vanskelige tingene, men gjøre dette til den perfekte tida for å bruke sine kreative og skapende evner til noe positivt for framtida.

Men jeg tenker: Hva med kunnskapen da? Skal vi alle late som om kunnskapen ikke eksisterer? Skal vi alle bare glemme viktigheten av å sørge for bærekraftig utvikling på kloden her? Skal vi, i privatbilismens og tungindustriens navn, gå til det skritt å fortrenge alt hva vi bør ha forstått nå, hva angår verdens overforbruk av fossilt brennstoff? Er det kunnskapssamfunnet vi lever i, du? Så hva med avskoginga i verdens jungelområder; hva vet vi om den? Hva med ørkenspredninga? Hva med verdens forurensede elver, sjøer og hav? Hva med det helt store tabuområdet: Befolkningseksplosjonen?

Nei, glem. —

Glem krigen i Irak. Glem krigen i Afghanistan. Glem alle løgnene som disse krigene er basert på. Glem politikerne. Glem økonomene. Og for all del: Glem økosofene.

Grip dagen!

Ikke tenk på alle dem som sulter. Tenk ikke på noen av dem som er rammet av krig og væpnet konflikt. Joda, du kan godt synes litt synd på dem, men det er klart: Det er ingenting du kan gjøre med det. Bare unnlate å tenke. Gjøre det til en livsstil, på en måte. Det å unnlate å tenke. Det er utmerket god medisin. Bare ta det med ro, du.

Jeg vet ikke.

Jeg mener: “Handel med klimakvoter!”

Den er urovekkende, det må jeg si; denne lett klaustrofobiske følelsen av at meget sterke krefter i samfunnet stadig oftere, og på måter som er stadig mer brutale, benytter seg av sin selvsagte rett til å forholde seg til den versjon av sannhet som passer dem best. Det å avdekke de store løgnene fører på ingen måte fram. Individuelt som kollektivt, og lokalt som globalt, har herskerklassen sin egen prestisje å tenke på. Og det gjør den ved hjelp av gamle og nye lover, gamle og nye overvåkningsmetoder, gamle og nye former for sadisme, rett og slett. Skulle du finne på å stille deg det minste tvilende til den offisielle historieskrivningen som hele tiden pågår rundt oss, vel, så går du kanskje, ifølge den samme herskerklassen, selv i ledtog med terroristorganisasjoner av så mange slag; europeiske, såvel som arabiske. Og da er det vel rimelig nok, at hemmelige tjenester settes inn i klappjakten. Og at de samme spionene (disse hemmelige agenter, hurra!) gjør alt hva de kan for å beskytte dette samfunnet, – “mot indre og ytre fiender.”

Den politisk-økonomiske herskerklassen lever, per i dag, i en tilstand av samstemt kolikk. – Er det ikke finanskrisa, så er det klimakrisa, og de to krisene, lagt under én og samme lupe, utgjør intet mindre enn et monstrum av det mindre medgjørlige slaget. Frykten brer om seg. Redselen griper en. Situasjonen er kritisk, og det på så mange plan. Konkursspøkelset står der og gliser mot oss. Arbeidsplasser står på spill. Og naturen, ja den lider. En tilstand av full panikk er under oppseiling her. Vi føler oss med ett så forferdelig små. – Og så har det seg faktisk sånn at sånne nedslående fakta bare medvirker til at det nå investeres rekordbeløp i nye og hyper-fantastiske våpensystemer. Du kan ta deg faen på at det er Red Alert nå. Alle er i forsvarsposisjon, og beskytte seg den som kan. – Og er det noe herskerklassen kan, vel, så er det å beskytte seg. Det er en sak som går dem i blodet. Alltid er det noen som vil dem til livs; dette vet de, og dette forholder de seg til. Som de alltid har gjort. Og faktum er: Det er den samme ulla — det kapitalsterke borgerskapet — som har sittet ved makta, og ruget over den, i mer enn tohundre år nå : Det er den samme gamle pengegjengen som, i all ufølsomhet, har styrt og stelt det riktig ille til her i verden, over lang, lang tid, og som ved en selvfølge, omtrent som fra naturens side, blir, som de alltid er blitt, beskyttet av lovverk og rettsvesen, massemedia, politi og militære. Altså, ikke for å forglemme beskyttelsen som alle disse trossamfunnene, med sine kirker, moskéer, templer og synagoger har å bidra med. – Ja, ikke for å fortrenge fabrikkene, børsene, bankene, forsikringsselskapene, og, ja, dette mangfoldet av andre institusjoner som stiller seg støttende bak, eller ved siden av, den platte, selvforherligende herskerklassen vår. Ja, saken er altså den at vi alle lever under pisken til et pengesterkt oligarki som er beskyttet på alle bauger og kanter.

Og jeg tenker, nå som dette pakket (dette nådeløse konglomeratet av drittsekker som da faktisk ikke kjenner andre former for etikk enn den som angår det å beskytte seg selv og sin eiendom, dette ved bruk av mer eller mindre ekstrem vold, alt ettersom hvor i verden du skulle støte på dem, og som naturligvis gir blankt faen i hvordan folk flest går rundt og har det) har sånne store mengder masseødeleggelsesvåpen til rådighet, vel, så skal det fort vise seg umulig å gjennomføre noen reformer av det slaget som angår folkets og samfunnets beste. – Ja, altså, uhmmm, ikke sånn å forstå at jeg går rundt her, som en annen tomsing, og tror at de sportsfikserte massene er veldig interessert i noen forandring som helst. – Ja, altså, ikke sånn å forstå at noen har tenkt å ty til opprør her. Til revolusjon, for eksempel. Nei, blir ikke det for slitsomt da? Så godt som vi har det?

Framsynt, som jeg i alle fall forsøker å være, tenker jeg århundrets løgn kan komme til å bli stående som FN’s tusenårsmål. Men la oss nå, først av alt, vente i spenning på endelig å få høre hvilke løgner det samme maktapparatet vårt har tenkt å servere oss i København, nå kommende desember. Også her er det tale om løgner av historisk kvalititet: Jeg mener: “Handel med klimakvoter!” – Ja, bukken vet hvor havresekken står.

Toppunktet av Rædsel: et Slaveoprør.

Utdrag fra W. Dreyer’s avhandling “Den hvide races sejrsgang”, utgitt på Gyldendal Forlag i 1909 – 1910.

- –

I det hele og store var Slavernes Stilling paa de danske Øer hverken værre eller bedre end andetsteds i Vestindien, og navnlig i den første Tid blev de behandlet med stor Strenghed, i ikke faa Tilfælde med Grusomhed.

Ejernes lovlige Magt over dem var i Begyndelsen praktisk taget ubegrænset, men lidt efter lidt blev den dog indskrænket ved mere humane Lovbestemmelser. Der blev gjort lidet eller intet for at kristne de Sorte, før de mæhriske Brødre i 1732 begyndte at missionere iblandt disse på St. Thomas, senere ogsaa paa de andre Øer; de kristnede efterhaanden Hovedmassen af Slavebestanden, og de synes at have haft en god Indflydelse paa denne. Navnlig paa St. Jan, hvor de Hvide var ængstende faa i Forhold til de mange Slaver, ansaa man det for tvingende nødvendigt at behandle disse med den største Strenghed og at straffe baade store og smaa Forseelser med barbarisk Haardhed af Frykt for, at de ellers skulde rejse sig imod deres Herrer. Der blev 31/1 1733 utstedt en Forordning, som skærpede Straffen for Forsøg paa Undvigelse eller for at hjælpe en Slave til at flygte, for Tyveri m. m. og fastsatte saadanne frygtelige Straffe som Radbrækning paa Hjul, Afhugning af et Ben eller en Haand, Tortur, Afskæring af Ørene, Brændemærkning, indtil 150 Piskeslag o. s. v., og Slaverne vidste kun alt for godt, at det ikke vilde blive ved Truslerne, og at de ikke kunde vente mindste Skaansel, om de forsaa sig og blev grebet. De blev fortvivlede, og den umenneskelige Haardhed førte netop til det, man for enhver Pris vilde forhindre, til det, der overalt i Vestindien stod for de Hvide som Toppunktet av Rædsel: et Slaveoprør.

Dette traf Planterne ganske uforberedte. Søndag Morgen den 13/11 1733 bemæktigede nogle Slaver sig ved en List Øens eneste, lille og svage, samt svagt bemandede Fort, huggede Besætningen ned og affyrede to Kanonskud som Signal til deres Lidelsesfæller Øen over for, at Opstanden kunde begynde. I et Nu var alle Rædsler sluppet løs, og 35 Hvide blev myrdet rundt om på Plantagerne. Men Kanonskudene havde til alt Held alarmeret adskillige af Plantagerne, og det lykkedes nogle af disse sammen med deres Familier at naa en Plantage, hvis Bygningers Beliggenhed paa en Høj ved Kysten var særlig heldig for Forsvar og gjorde det muligt at faa Bud afsted per Baad til St. Thomas efter Hjælp. De forsvarede sig modigt og heldigt, til der kom Fartøjer over fra Hovedøen, som bragte Kvinderne og Børnene i Sikkerhed, medens Mændene besluttede at blive tilbage og forsvare Stedet. Der blev hurtigst mulig sendt en bevæbnet Styrke til Øen fra St. Thomas, som tog Fortet tilbage med Storm og befriede de belejrede Plantere, men overfor Slavernes store Overmagt, besluttede man at rømme Øen. Et nyt Forsøg paa at generobre denne strandede, og i 6 Maaneder var de oprørske Slaver i uforstyrret Besiddelse af St. Jan.

Det blev nødvendigt for at genvinde denne søge Hjælp hos Franskmændene paa Martinique, som beredvilligt sendte 400 Soldater afsted til Øen. Sammen med alle de Kræfter, som Komp. og de Hvide paa St. Thomas kunde stille paa Benene, gjorde disse Landgang paa den oprørske Ø, hvor de besatte Fortet uden Modstand og drev Slaverne sammen ved “Anna-Berg” paa dens N. V. Side. Her besluttede disse, der saa, at videre Modstand var haabløs og Undvigelse umulig, og vidste, at de mest barbariske Straffe ventede dem, hvis de overgav sig, at dø alle som én. Lederne, 7 i Tallet, skød hinanden ned, og 300 Sorte styrtede sig ned fra en høj og brat Klippe og knustes ved dens Fod, hvis de da ikke, hvad en anden Beretning siger, skød hverandre eller sig selv ligesom Førerne. De 27, som var bleven taget til Fange under Drivjagten, blev henrettet, tildels efter at være bleven underkastet den mest pinefulde Tortur. Dermed var Oprøret forbi, og St. Jan genvandt hurtigt sin tidligere Velstand, skønt Bygningerne paa 44 af dens 92 Plantager var bleven brændt ned og mange Plantere bragt til Tiggerstaven, og aldrig mere vovede dens Negre at kny mod deres Herrer og Ejere. Mindet om det rædselsfulde Fortvivlelsens Udbrud og dets tragiske Afslutning levede og lever endu blandt Øens Sorte, og hvis de nogensinde skulde utvikle sig til Kulturmennesker, vil de formodentlig rejse de 300 af deres Racefæller, der kæmpede saa modigt og foretrak Døden for Trældom, et Mindesmærke paa Klipperne ved Anna-Berg. Og hvo tør sige, at de ikke har gjort sig lige saa fortjent til et saadant som mange hvide Martyrer for Frihed og Menneskeret?

Højdepunktet af Rikdom naaede de dansk-vestindiske Øer i 2den Halvdel af det 18de Aarh., og skønt de ligesom de ostindiske Kolonier blev besat af Englænderne i 1801 og 1807–15, vedblev de at blomstre ogsaa i det følgende Aarh., lige til Sukkerprisernes Dalen gjorde Sukkeravlen på St. Croix urentabel og handel og Skibsfart svigtede St. Thomas. Som bekendt var Danmark den første Stat, som erklærede Slavehandel for ulovlig (1792), og forbød den for sine Koloniers Vedkommende (1803), men med hensyn til Slaveriets Afskaffelse gik vi Danske ingenlunde i Spidsen. Det vedblev at bestaa paa vore vestindiske Øer et Tiaar efter, at Slaverne var bleven fri paa de engelske Øer, og først i 1847 blev dets Ophør forberedt ved en lov, som fastslog, at alle Slavebørn født efter 28/7 samme Aar skulde være frie, og at alt Slaveri skulde ophøre Aar 1859. Disse Bestemmelser var nærmest en Skuffelse for Negrene, og de vakte en dyb Misfornøjelse, som Aaret efter gav sig Luft i et Slaveoprør paa St. Croix.

Om saa Helvede havde aabnet sine Porte

Utdrag fra W. Dreyer’s avhandling “Den hvide races sejrsgang”, utgitt på Gyldendal Forlag i 1909 – 1910.

- —

Hvad der ikke falder let at forklare, er den ufattelige Raahed og blodtørstige Grusomhed, samt den mageløse Falskhed, der kendetegner Spaniernes Fremfærd mod de Indfødte overalt, hvor de fik med dem at gøre. Om saa Helvede havde aabnet sine Porte og udspyet sin værste Yngel over de Ulykkelige, kunde deres Skjæbne ikke bleven værre, end den blev under de første Tiaar af det spanske Herredømme. Det er vist nok, at Tiden og Menneskene var raa, og at Medlidenhed var en sjælden Følelse selv hos de højst kultiverede af Datidens europæiske Folk, og det ligger lige for Haanden at henvise til, at de aarhundrelange Krige havde brutaliseret særligt den pyrenæiske Halvøs Beboere, samt at den katolske Religions Lære om Vantros og Hedningers Mindreværd maatte have Indflydelse på den Maade, paa hvilken disse blev behandlet. Men det er ikke nok til at forklare, hvad der skete af Rædsler, der maa paa Bunden af den spanske Folkekarakter have ligget en Grumhed, som overgaar alt Begreb, og som under Paavirkning af det tropiske Klima m. m. har udviklet sig til at blive ligefrem djevelsk.

Nei, jeg vil ikke bli sånn!

Utdrag fra Haruki Murakami’s roman “After Dark”, utgitt i 2004. — Norsk utgave: Pax Forlag, 2007

- —

Svimmelheten har gitt seg, men den gyngende følelsen er der fortsatt. Det kjennes som om grunnen dras bort under føttene på henne. Kroppen tømmes for sin nødvendige tyngde, og forvandles til et hulrom. Organer, følelser, muskler, hukommelse, alt det som har gjort henne til den hun er, blir gradvis skrelt bort av en kyndig hånd. Til slutt opphører hun å være noe som helst, hele hennes eksistens reduseres til en praktisk gjennomgangspassasje for det som kommer utenfra. Hun overfalles av en så intens følelse av ensomhet at hun får gåsehud over hele kroppen. Hun skriker høyt. Nei, jeg vil ikke bli sånn! Men skriket hennes blir ikke høyt, det som kommer ut av strupen hennes er knapt hørbar, sped lyd.

Hun skulle ønske hun kunne sovne igjen. Tenk så fint det ville være å få sove dypt og så våkne, tilbake i den opprinnelige virkeligheten! Der og da er det den eneste fluktmulighetenhun kan komme på. Det er i hvert fall forsøket verdt. Men det er ikke så lett å få sove på den måten. Dessuten har hun jo nettopp våknet. Og hun har sovet uendelig lenge, uendelig dypt, så dypt at hun har forlagt og glemt sin egen virkelighet.

Hun sitter og tvinner den sølvfargede blyanten mellom fingrene, i et vagt håp om at den skal lede hukommelsen på rett vei. Men det eneste fingertuppene hennes fornemmer, er hjertets umettelige tørst. Åndsfraværende slipper hun blyanten ned på gulvet. Hun legger seg ned på sengen, kryper under dynen og lukker øynene.

Det er ingen som vet at jeg er her, tenker hun. Så mye er sikkert. Det er ingen som vet at jeg er her.

Alphaville

Utdrag fra Haruki Murakami’s roman “After Dark”, utgitt i 2004. — Norsk utgave: Pax Forlag, 2007

- –

Kaoru lytter til musikken og røyker. Nå som hun slapper av, vises det i ansiktet hvor sliten hun er.

“Du, det er en ting jeg lurer på,” sier Mari. “Hvorfor heter hotellet Alphaville?”

“Nei, si det. Kanskje det var sjefen min som fant på det. Sånne kjærlighetshoteller kan jo hete hva som helst. Til sjuende og sist er det bare et sted menn og damer kommer for å gjøre det, det holder bare det er en seng og et badekar der. Navnet er det ingen som bryr seg om. Det holder så lenge det får folk til å tenke på det. Men hvorfor spør du om det?”

“Fordi yndlingsfilmen min heter det. Alphaville, av Jean-Luc Godard.”

“Aldri hørt om den.”

“Den er en gammel, fransk film. Fra sekstitallet.”

“Tja, kanskje det er den sjefen har kalt hotellet opp etter. Jeg skal spørre neste gang jeg ser henne. Hva betyr det egentlig?”

“Det er navnet på en fiktiv by i den nære framtid,” sier Mari. “En by i Melkeveien et sted.”

“Å, en science fiction-film? Litt som Star Wars?”

“Nei, ikke sånn. Ingen spesialeffekter eller action eller noe sånt … det er ikke så lett å forklare, det er en nokså konseptuell film. Den er i svart-hvitt, og de snakker hele tiden — en sånn cinematekfilm, om du skjønner.”

“Konseptuell?”

“Jo, for eksempel, de som gråter i Alphaville, blir arrestert og henrettet offentlig.”

“Hvorfor det?”

“I Alphaville skal en ikke ha dype følelser. Kjærlighet fins ikke. Ikke paradokser eller ironi heller. Alt er formelpreget og sentralstyrt.”

Kaoru rynker pannen. “Hvordan ironisk?”

“Ironien oppstår når mennesket observerer seg selv og den gruppen det tilhører med et objektivt blikk, eller ser det fra baksiden, og dermed får det komiske til å bli synlig.”

Kaoru grunner over forklaringen. “Det der skjønte jeg ikke stort av. Har de sex i Alphaville?”

“Ja, sex har de.”

“Sex uten følelser og ironi …”

“Ja.”

Kaoru ser ut til å more seg. “Ikke noe dårlig navn for et kjærlighetshotell, når du tenker etter.”

Jeg hører hjemme i Hoppeland

Jeg gikk meg over sjø og land,
da møtte jeg en gammel mann.
Han sa’e så, han spurte så:
“Hvor hører du vel hjemme?”

- —

Dette er det første og beste spørsmålet, ikke sant? – “Hvor kommer du fra?” Det er også det enkleste spørsmål å besvare, ikke sant? For et menneske med tung nordlandsdialekt og det hele. Kan det være så vanskelig da? Nei, det må være det tåpeligste problem et menneske kan ha: å være ute av stand til å komme opp med et enkelt svar, kort og greit: “Jeg kommer fra den og den bygda i den og den kommunen, var det mer du ville du vite?”

Jeg er og blir like patetisk. –

Herrejemini! Jeg har ingen hjemfølelse til noe sted som helst! Jeg vokste opp i ei bygd som jeg flyttet fra i 1990, og det for godt. Jeg dro til Trondheim, begynte på universitetet, gikk på universitetet i ni lange år, og siden la jeg ut på livets lange ferd, kan man si. Dialekten har jeg av ymse grunner bevart. – Men faen ta dere: Aldri om dere skal få høre meg si at jeg kommer fra hjembygda til mor mi! Sannheten er altså den at jeg har store nok problemer med det faktum at jeg absolutt må kalle meg norsk! Ja, jeg vet ikke hva jeg skal tro om dette med å føle seg norsk. Jeg føler meg vel, først av alt, som et menneske, tenker jeg vi sier. Men det er liksom ikke nok. Man skal pinadø vite hvor man kommer fra i verden. Hvor i helvete man hører hjemme.

Jeg hører intet sted hjemme. Jeg bare går her, står her, ligger her og slumrer. Den dagen jeg fikk høre at alle verdens pass skulle kastes på et bål og brennes, vel, den dagen skulle jeg, av fryd og gammens gode grunn, skaffet meg ei flaske med ekstra god rom. For hva i alle dager skal vi med en verden så fragmentert som denne? Kunne vi ikke, for enkelhets skyld, bare latt den pågående globaliseringen fått lov til å vinne terreng? Kunne vi ikke bare kvittet oss med nasjonalstaten og gitt alle mennesker retten til å leve et rotløst liv? Som borgere av en hel verden? – Ja, som for å si det med Salman Rushdie: «Mennesket har ikke røtter, det har føtter.»

Men det eneste som er globalisert, per i dag, er økonomien. Og nasjonalsangene våre, vel, de behandles, alle sammen, med den største verdighet, ærbarhet og respekt. Alle flaggene behandles som helligdommer. Og hjemfølelsen, vel, dette har jeg skjønt, den skal være universell: Den skal alle ha i seg. Og jeg får fortsette med å gå som litt av en tulling, som finner det så inn i helvete vanskelig, dette her: å komme opp med et raskt svar, kort og greit, på det enkle og greie spørsmålet: Hvor kommer du fra?

Jeg er nordmann, det er svaret. Det får holde. Og Norge er et fotballag for meg.

SOM I SØVNE (Skuespill: 2005)

Scenen er todelt: Kjøkken og stue.

PÅ KJØKKENET: Daisy er ung, meget ung; et par og tjue. Hun er lita og nett; utrolig vakker. Hun er kledd i sort og rødt. Hun har en blåveis og hun halter på høyre fot. Det gjør vondt. Stram i maska, later hun som ingenting. Ved sin side har hun sin lille sønn. Worrell er tre år gammel, han er sliten og trett.

I STUA: Ved spisebordet sitter ektemannen Byron. Han sitter i arbeidstøyet og spiser middag. Han har skitne hender og klassisk dårlige manerer.

—

FORSPILL: Jimi Hendrix: I DON’T LIVE TODAY.

WILL I LIVE TOMORROW? WELL I JUST CAN’T SAY (2X)
I KNOW FOR SURE I DON’T LIVE TODAY
NO SUN COMING THROUGH MY WINDOWS, FEEL LIKE I’M SITTING AT THE BOTTOM OF A GRAVE (2X)
I WISH YOU’D HURRY UP ‘N’ RESCUE ME SO I CAN BE ON MY MIS’RABLE WAY
I DON’T LIVE TODAY
IT’S SUCH A SHAME TO WASTE YOUR TIME AWAY LIKE THIS
WILL I LIVE TOMORROW? WELL, I JUST CAN’T SAY. WILL I LIVE TOMORROW? WELL, I JUST CAN’T SAY.
BUT I KNOW FOR SURE I DON’T LIVE TODAY
GET EXPERIENCED

—

Worrell: Mamma!
Daisy (overhører gutten, tier).
Worrell: Mamma, jeg er sulten!
Daisy: Vent litt, bare. Jeg holder jo på.
Worrell: Men jeg er sulten nå.
Daisy (smiler litt; det gjør vondt å smile): Jeg vet det. Og det tar ikke lange tida, heller. Se, nå smører jeg peanøttsmør på brødskiva di, og snart er pølsene klare.
Worrell: Men mamma, jeg er sulten NÅ.
Daisy (overbærende): Jada.
Byron (roper fra stua): Vil du gi ham mat, eller? Hører du ikke at gutten er sulten!
Worrell: Mamma!
Daisy (stille): Snart er pølsene klare, Worrell. Vil du ha ei brødskive først?
Worrell: Ja!
Daisy (litt usikker): OK, gå og sett deg ved bordet.
Worrell: Jeg vil være HER.
Daisy: Her ved kjøkkenbenken?
Byron (roper fra stua): Worrell! Kom og sitt sammen med far, vil du ikke det?
Worrell (ser på Daisy, vil ikke).
Daisy (høyere): Han sitter her ved kjøkkenbenken! (det gjør vondt å snakke): Er det greit, eller?
Worrell: Det er greit.
Byron: Fett nok, hvis det er det han vil. (mellom to tygg): Men det skulle nå være som faen at han ikke vil sitte som folk! (med mat i munnen): Sammen med far sin!
Daisy: Han er litt trett.
Worrell: Det er jeg ikke, det!
Daisy: Neivel.
Worrell: Mamma, jeg er sulten!
Daisy: Her, her har du ei brødskive. Men tror du ikke det var bedre om du ventet til pølsene var varme?
Worrell: Nei.
Daisy (setter en plastasjett med skive på kjøkkenbenken foran gutten): Her.
Worrell: Takk, mamma.
Daisy: Værsågod.
Byron (roper): Er pølsene klare snart?
Daisy: Om litt.
Byron: Har gutten fått noe å spise da?
Daisy: Ja, han spiser nå.
Worrell (roper): Brødskive med peanøttsmør!
Byron: Det er bra, det! (med mat i munnen): Vil du ikke komme hit i stua da?
Worrell: Nei. Jeg sitter sammen med mamma, jeg.
Byron (stille; for egne ører og ingen andres): Helvetes unge. Skulle hatt juling.
Daisy (letter på kasserollelokket, roper ut i stua): Om et par minutter nå. (til Worrell): Var det godt med brødskive?
Worrell: Ja.

—

Pølsene er klare. Daisy går ut i stua for å hente Byron’s tallerken inn på kjøkkenet. Byron smiler til henne, og sier noe med mat i munnen, umulig å høre hva.

—

Daisy (svarer i blinde): Pølser, ja.
Byron: Hva?
Daisy: Skal du ha pølser, eller?
Byron: Kom hit da.
Daisy (overhører invitasjonen, plukker opp tallerkenen; Byron tar tak i arma hennes): Skal du ha mere mat, eller? (nervøs): Skal du ha mere?
Byron (holder henne tilbake): Gi meg et kyss da.
Daisy (vil ikke, gjør det allikevel).
Byron: Det var ikke mye til kyss.
Daisy (forsøker å komme seg løs): Vil du ha mer å ete, eller?
Byron (slipper taket): Selvfølgelig. Tror du folk kommer mette hjem fra arbeid, eller? Da er det faen meg på tide du skaffet deg en arbeidsplass sjøl å gå til!
Daisy (går mot kjøkkendøra): Skulle jeg gjerne gjort.
Byron: Nå, men Worrell er altfor liten ennå.
Daisy (fra kjøkkenet): Ja.
Byron (roper etter henne): Du skulle vist deg mer takknemlig, du! Tenk på det! Alt jeg faktisk gjør for deg! Og nå, om jeg får nytt arbeid, da skal du se! Du vil aldri trenge å jobbe, du. Vi skal bli rike!
Daisy (stille): Akkurat.
Byron (entusiastisk): Bare vent og se!
Daisy (høyere): Vi får krysse fingrene da.
Byron (irritert): Nei hei! TRO, det skal du gjøre i kjerka! Her i huset skal du vite!
Daisy (korser seg): Ja, dét er alltid sant. (går ut i stua med pølse og brød): Du har både sennep og ketchup her. Var det mer du trengte?
Byron (usikker): Ja, nei. Det.
Daisy (raskt): Worrell skal også ha pølse. (går inn på kjøkkenet igjen; til Worrell): Nei, har du spist opp brødskiva alt!
Worrell: Ja.
Byron (iltert): Kommer du med et glass vann?
Daisy: Ja. (legger pølse på asjetten til Worrell, kutter den i små biter, går ut i stua for å hente ketchup).
Worrell: Mamma, jeg er sulten!
Byron (idet Daisy kommer inn i stua): Glemte du vannglasset? Jævla fittehull, du!
Daisy (skremt, men forsiktig med å vise det): Uff, jeg glemte meg. Det var bare det. Ketchupen.
Byron (bestemt, faderlig): Først vann, så ketchup.
Daisy: Er det nødvendig å.
Byron (glefser): Først vann, så ketchup! Ja, her får man vise hvem som er mannen i huset! Aldri om noe skal gå helt av seg selv, nei! Så heldig var man bare ikke. Dessverre altså.
Daisy (tapper vann, gir Worrell pølse uten ketchup).
Worrell: Jeg vil ha ketchup også.
Daisy: Kommer. Vent litt.
Worrell: Jeg vil ha ketchup med én gang!
Byron (brøler): Vil du få den helsikes ungen til å holde snavla, kjerring!
Daisy (til Worrell): Hysj. Vær så snill. (går ut med vann til Byron, setter glasset fra seg foran ham, strekker seg etter ketchupflaska).
Byron (griper ketchupflaska foran hånda hennes, bruker litt ekstra god tid nå, smiler sleskt): Man får vise hvem som er sjefen.
Worrell (skriker): Mamma!
Daisy (tar etter ketchupflaska).
Byron (slår Daisy i ansiktet med knyttet neve, brøler): At du aldri skal lære!
Daisy (raver bakover, tier).
Byron (spiser videre; irritert nå): At du aldri skal lære!
Daisy (slo ryggen mot kommoden, ynker seg, går inn på kjøkkenet; tier, tier).
Worrell: Ketchup, mamma.

Rot i systemet

Herregud. Og Satan også. Fy faen, jeg hører meg selv mumle på slikt som dette hver bidig dag. Herregud. Fy faen. Satan også. For det er blodig alvor nå. Jeg kjenner det på meg. Og hva angår det åndelige eller spirituelle planet, som plager meg så mye, ja, som er i ferd med å ta all min livskraft fra meg, tenker jeg det er utmerket godt sagt: gud sit ikkje på ei kvit sky – er det Gud man vil få øye på, vel, så får man jaggu vende blikket ned mot jorden og inn imellom menneskene, her vi står, i samlet flokk, og breier oss på toppen av en næringskjede som denne allmektige arten så galant har bestemt seg for ignorere. Det er liksom bare å kaste større og større mengder kull på bålet. Bryte ned og brenne. Behandle hele kloden som en søppeldynge. Mens man ser til å behandle alle medmennesker som potensielle tjuver og kjeltringer, mordere, drapsmenn, selvmordsbombere; etikkløse rovdyr som man bare må søke beskyttelse mot. I vår siviliserte søken etter trygghet, sikkerhet og lovlydighet, er det på mange måter like greit å tillate våre myndigheter å utplassere flere og flere overvåkningskameraer, for det føler vi oss bare roligere av. Så får det bli opp til hver enkelt å sette en hjelm på hodet hvis man skal ut og sykle. Og huske på å ta refleksvesten på seg før man begir seg ut av bilen. Det gjelder å se og bli sett. Og det gjelder å passe på helsa. Stumpe røyken (også av moralske årsaker). Tenke på kolesterolet. Ta trantabletter. – Idet vi, av misforstått respekt for barnas psykiske helse, unnlater å si noe større om det økologiske katastrofeområdet som er vår felles klode. Nei, dét: Det er bare å glemme. Fortie. Fortrenge. Late som ingenting. – Tillegne seg noen svært så helsefascistiske standpunkt her i livet, og fornekte.

Å, her er mange kloke hoder, flittige hender, som alle har det til felles at de handler i god tro. Ja, det er altså tale om et økende antall mennesker som bekymrer seg for tingenes tilstand her, hva angår all den ufornuft som vinner fram her i verden, både på bakkeplan og i lufta, i de tropiske regnskogene våre, i havene og byene våre, i kullkraftverkene og langs veiene. – Ting, tang og hendelser som burde være til bekymring for alle og enhver. Men det er rart med det, det er det. Hele denne jævla smørja, se, den blir liksom for stor, for omfattende, for allestedsnærværende. Det er helt utrolig. Man kan like gjerne gi seg til å agere litt dummere og kunnskapsløs enn man egentlig er: Det ser faktisk ut til til å bli den sosiale resepten her. Spill dum. Lek mongoloid. Lek analfabet. Skal vi danse?

Herregud. –

If thou love the earth, you wander from God: if you love God, you rise unto God. Let us be exercised in the love of God, and of our neighbour, that we may return unto charity.

Satan også. – Det er det med den kristendommen, at den dreier seg om penger, hva enten det angår kollekten eller dette med å være snill mot de fattige, gi dem noen slanter sånn i ny og ne. Ja, det var det med kirka at den er favorittumleplassen til noen av de mest arrogante elementene vår kulturkrets kan varte opp med. – Stolte og ærekjære, som så mange av disse kristne er, faller det mange av dem veldig lett å dømme.

Vel, vel. – La meg nå også, i all rettferdighet, vedkjenne meg en viss kunnskap om utviklingen av en mer miljøvennlig kristen tro; en utvikling som skjer overalt i denne verden: tenk, den kan til og med tilskrives Paven i Roma, som, i motsetning til Sosialistisk Venstreparti her i Norge, er av den oppfatning at den internasjonale kapitalismens solide grunnstein, konsumerismen, må defineres som en pest og en plage, nedkjempes og avskaffes; – dette i den edle hensikt å spare Moder Jord.

Uff, nei. Jeg spekulerer. Jeg er dum som et havrebrød; jeg tror på reinkarnasjon: Så vet du det. Men det er, som alltid, aldri godt å vite. Jeg kan godt ta smertelig feil. Men jeg tenker, mer enn gjerne, som så at jeg sitter her, som den zombie jeg er blitt, dette vraket, dette håpløse, jævla tilfellet jeg altså har rukket å utvikle meg til, og skriver små advarsler til mitt framtidige meg. At jeg skriver for det tenkende og følende individet som, langt der ute, i framtida et sted, sitter for seg selv, med sin egen personlige microchip innoperert i sitt høyre håndledd, slik at det sittende maktapparatet, som aldri roter det til, bestandig kan gjøre rede for hvor det oppholder seg, hva det foretar seg, og nøyaktig hvilke økonomiske midler det har til rådighet. Det skal komme til å føles litt rart, tenker jeg. Men det kan godt hende jeg tar feil. Kanskje kommer jeg til å tenke at microchip-implantatet mitt er den naturligste ting i verden. At det er en meget praktisk sak. Omtrent som mobiltelefonen, kredittkortet og passet er blant de naturligste ting i verden, per i dag. –